Alt er i oppløsning

Forfatter: Amalie Smith

Tittel: I SIVIL

Sider: 94

Forlag: Samlaget, 2017

Samlaget har den siste tiden lansert en ny serie med oversettelser av danske samtidspoeter. En av disse er Amalie Smith. Hun er forfatter og billedkunstner og begge disse kunstneriske virksomhetene går sammen i denne samlingen.

Omslagdesign: Malte Roed

«sjukdommen sette spor i oss. Vår felles kropp gjekk i stykke. Eg gjekk i stykke med den» skriver Amalie Smith i begynnelsen av boka, og har dermed oppsummert hele handlingsforløpet. Utover i samlingen utdyper hun hva dette skal bety, samtidig som hun presenterer oss for kunnskaper om entropi, mineraler og menneskets biologi, på tidvis essayistisk og tidvis svært poetisk språk.

«Vår felles kropp» blir fordypet allerede i andre diktet «ein felles kropp i senga. Ein utvida kropp, som inkluderer senga». I «VI» får vi vite at livet til de to personene sammenfaller, og i «BYTE KROPP» sier jeg-et at de like gjerne kunne byttet kropp, og det «du» samlingen henvender seg til sier seg enig. Men etter hvert som «du» blir rammet av kreft skjer det en endring «cellene begynner å fordoble seg [...] i kroppen din, utan at det av den grunn blir færre i min». Den felleskroppen blir spaltet til to subjekter.

Dette kulminerer i titteldiktet «NEI» når jeg-et sier «Vi er ein og same person [...] vi ler begge, men du veit godt at eg meiner det, og så seier du: Nei». Skillet mellom «eg» og «du» er blitt fullendt.

Noe av det sterkeste i samlingen er når Smith bruker mineraler for å forklare sammenhengen mellom mennesker og de døde krystallene. «MINERALSAMLING», «FRÅ MINERALRIKET» og i «WALKING TALKING» der teksten siterer Jane Bennett «We are walking talking minerals».

Andre steder brukes entropi til å forklare både den fysiske energispredningen som nøytraliserer varme, men og en psykologisk entropi der jeg-ets følelser for «du» ikke er like varme hos «du». Det fører til varmedød også i forholdet.

Fotografiet brukes også som et virkemiddel, kanskje sterkest i «ABJEKTA» der en fotoserie av hennes tenner følges av et dikt om «abjekter» brukt her som alt kroppen skiller fra seg som ikke lenger forblir en del av subjektet.

            Selv om mange av bildene og fortellingen blir brukt gjentakende ganger, blir det aldri likt eller kjedsommelig. De fem delene med 5 utvidede sirkler (kreftspredning?) har alle sterk variasjon mellom korttekster og dikt med mye luft som «i senga», «i trappeoppgangen», «i parken» og lignende. Dette er en sterk diktsamling fra en dyktig poet.

Skarpe observasjoner om et vikende blikk

Forfatter: Nora Aschim

Tittel: Unngå øyekontakt

Sider: 135

Forlag: Flamme, 2017

Nora Aschim er et navn som har florert i litterære miljøer de siste månedene. Hun debuterte med en diktsamling nå i mars, bare 18 år gammel. Det er ikke alle forunt å debutere som 18 åring, mest aktuelle eksempelet som kommer til meg de siste årene er Eline Lund Fjæren og hennes romandebut.

Omslag av Aslak Gurholt

Unngå øyekontakt har ingen titler, men mange av diktene følges av blankside, som en slags inndeling. Samlingen begynner med en diktsuite av «Velkommen» dikt, som beskriver en ensom og usikker person «øynene kan i bestefall / fascinere», personen har også muligens spiseforstyrrelse «BMI på 16,4» og «legen ber meg / ta av skoene / før jeg steller meg / på vekta» kan tyde i den retning. Diktsuiten ender med «Velkommen til / de siste dagene». Her introduseres den narrative hovedproblematikken, for samlingen handler ifølge forlaget om en 24 åring som vi følger de siste dagene før hun tar selvmord.

Språket i diktene er prosaiske og enkle, det er trivielle ting som beskrives, men med en sårhet som ofte befinner seg i slutten av diktet.

Barna lekte
med hverandre
mens de voksne
stod og pratet
med meg

Diktene har også tydelige allusjoner til Tove Janssons Mummitrollet, som for eksempel «Hufsa», «Mummimamma», «Tufsla, Vifsla» og «Sniff». Utenom disse referansene er det lite allusjoner og metaforbruk, selv om inspirasjon av Tor Ulven og Wisława Szymborska kan anes. 

Referansene til Tove Janssons barnebokverden kan leses som en måte personen i diktene flykter fra en vanskelig hverdag «I bursdagsfeiringen / til Maria B (…) satte meg på / et stykke bløtkake / Sniff snakker om / en stor, åpen plass / uten mennesker»

Det er også en del objekter som følger diktene, blant annet den ødelagte brødristeren, papirhatten, vannet og leiligheten. Gjentakelsen av objektene gir en følelse av viktighet. Den følelsen får vi også når dikt-jeget har gitt plantene sine navn etter jentene på skolen. Vi merker at dette er ting som går igjen i dikt-jegets tanker og hverdag.

I følge forlaget «I (…) Unngå øyekontakt får vi ikke vite nøyaktig hvorfor den 24 år gamle jenta har bestemt seg for å avslutte livet». De har rett i at det ikke blir gitt noen tydelig utløsende årsak for selvmordet, men mange grunnleggende årsaker blir klare. «Det står en dame, ei jente / i speilet / som kanskje er meg» gir et tydelig bilde på dissosiasjon og angst blir beskrevet blant annet gjennom en handletur der hun ikke får kjøpt alt og «pusten er rolig / nesten hele tiden». I tillegg kommer alle beskrivelsene av ensomhet og utfrysning i barndommen.

Nora Aschim har skrevet en sår, alvorlig og god diktsamling. Jeg tror at vi kan vente interessante ting fra den kanten om hun skulle finne på å følge opp debuten med den «vanskelige andreboka».

Verden og selvet

Forfatter: Ingvild Lothe

Tittel: Hvorfor er jeg så trist når jeg er så søt?
Forlag: Kolon, 2016
Sider: 72

Ingvild Lothe skriver seg inn i en samtidslitterær tendens, men er aldri tendensiøs. 

Hun utleverer verden like mye som hun utleverer seg selv.

Omslagsillustrasjon: Krister Kanck

Hvorfor er jeg så trist når jeg er så søt? er en diktsamling med stor kraft. Fortellingen har en viss kronologi, der den første delen «Vannfast kajal (svart)» forteller om livet, fra barndommen helt opp til attenårene, i de tre neste delene følger vi utviklingen videre i begynnelsen av voksen alder. Samlingen fører et nyenkelt, nesten prosaisk språk, men har tydelige poetiske bilder.

Jeg-et i samlingen beskrives som både «feil i verden» og «umulig» og gir inntrykk av en aggresjon mot egen person.

Sterke episoder tidlig i oppveksten leder til sinne og psykiske lidelser «Fortvila over det jeg hadde sett / ble jeg sint. / Senere ble jeg gal av det». 

Denne ‘galskapen’ utarter seg i form av depresjon, selvskading, angst og spiseforstyrrelse «en voksen kropp / veier mer enn en barnekropp. / Jeg roper at jeg hater voksne kropper, / og i ukene som kommer / lever jeg på luft og hat».

Men dette hatet er ikke bare rettet mot seg selv, for folkene rundt henne har hun heller ikke sansen for «Folk er så tynne i sjelene og små i hjertene / Jeg spyr av sorg når jeg tenker på folk» og tiden vi lever i får også gjennomgå «Internett har ødelagt livet mitt / Ingenting berører meg lenger». I samlingen legges det ikke skjul på at hun er pen, men setninger som «det er ikke min feil / at alle rundt meg er stygge» kan tidvis virke arrogant.

Likevel er ikke alt bare håpløst, for hele tiden vises et håp om et «fullkomment alminnelig liv» med «mann og barn og Volvo og hekk». Så selv om hun har det tungt, og uttrykker et ønske om å dø, er det likevel et ønske om å leve som skinner frem.

Det er dog mer til denne samlingen enn selvutlevering. Diktet «Dikt om dyr» gir en eksplisitt politisk melding om dyrevern, og dette gir en slags politisk gjenklang til hele samlingen, i ettertankens lys. I dette lyset kan setninger som «streamer dårlige komedier på Netflix og blir dum i hodet» føre tankene til Orwells 1984, der tanketomme medier brukes for å kue befolkningen. Flere av diktene bærer også en tydelig feministisk undertone.

Dette er en sterk debut der sex, liv, død, ekstase og apati finnes i en salig blanding, skrevet på selvsikkert vis.

Forhåndsnostalgi og ettertid

Forfatter: Eivind Sudmann Larssen

Tittel: Endehjem

Sider: 68

Forlag: Cappelen Damm, 2017

Se for deg at du har alt: et hjem, en samboer, en liten datter, så mister du alt på en dag, hvordan blir det da med han som står igjen?

Dette er utgangspunktet for forfatter Eivind Sudmann Larssens diktdebut Endehjem.

Larssen har tidligere debutert med romanen Ingen savner Edward Niema og ordet roman kan også brukes for å beskrive denne samlingen, da den følger en tydelig narrativ og for det meste består av korte prosastykker. 

Omslagsdesign: Elisabeth Vold Bjone

Samlingen er delt opp i 11 deler, den begynner med diktet «a» og videre utover har vi «b», «c» og hele veien opp til «k». I de første delene får vi høre hvordan hovedpersonen «han» finner en kvinne, bygger seg et hjem og får en datter. Gjennom dikt som «konsentrasjon», «forhåndnostalgi», «hjem», «framtidsmuseum» og «alt er ettertid» forstår vi raskt at familieidyllen er forgjengelig. 

Larssen bygger opp en forventning om at dette vil ende, men ikke når eller hvordan, før vi i «e» får vite at det er skjedd en bilulykke. «e» fremtoner seg som den sterkeste delen, spesielt med diktet «in suspenso» som på side 32 fremstiller løse, flyvende setninger og enkelt ord i et språk som ligger nærmere politi- eller legerapporten, enn poesien. Dette diktet gir følelsen av å ligge på en sykeseng, kanskje med en enkel hjernerystelse, mens noen leser opp en epikrise. Man føler sterkt på det kaoset som kommer frem i situasjonen, og det vonde kommer frem i det kliniske språket. Dette er samlingens høydepunkt.

Etter «e» flater boken ut. Sterke sansninger om triviale relikvier etterlatt av familien som «gjenstander de ville kalt deres egne […] bøkene deres, klærne deres, en og annen leke» og aforismer som «omgitt av livløse museumsgjenstander mister han gradvis troverdighet som vitne fra sin egen tid» er i seg selv interessante, men etter hvert blir tekstene for like og variasjoner som «overblikk» og «notat» er ikke nok for å skape dynamikk i tekstene. Når han i «Oppløsning II» kommer med en metakommentar til «c» blir spennet litt større, og tekstene om å skrive, som dominerer de siste delene, gir et visst løft i temaveksling, men er ikke nok til å bære slutten. Om han hadde sluttet med «klaustrofobisk» ville nok dette vært en sterkere samling.

Eivind Larssen er lovende som poet. Hadde han strammet inn tekstene hadde nok samlingen blitt sterkere.

En utfordrende tilværelse - mellom livet og kunsten

Forfatter: Anne Helene Guddal

Tittel: Også det uforsonlige finnes

Forlag: Kolon, 2014

Sider: 78

Anne Helene Guddals debutbok Også det uforsonlige finnes kom ut i 2014 og ble nominert til Tarjei Vesaas debutantpris i 2015. Anne Helene Guddal har her skrevet en flersidig institusjonssamling , med et godt poetisk språk.

Omslagdesign: EXIL DESIGN

Diktsamlingen er ikke delt opp, og ingen av diktene har titler, men det typografiske oppsettet av diktene viser tydelig hvilke dikt som henger sammen og hvilke dikt som står alene.

Det som kunne kalles en form for inndeling er det at noen av diktene som er spredd utover er skrevet på dialekt som «Du hævde at vi alltid e i bevægelse / men ka om vi e et ekko / slængt viljelaust mellom fjellvæggan», mens resten er skrevet på gjennomført bokmål.

Samlingen fører en veksling mellom dikt, aforismer og prosastykker. Kortprosastykkene kan være alt fra et avsnitt til to sider, og diktene er skrevet i ulikeformer; fra frie vers til mer strukturerte dikt. På side 49 får man også et ruba’i dikt «Så lenge hjertet kan slå / så lenge puta er blå / kan jeg få kraft / til å slutte å gå».

Tematikken i samlingen er psykisk sykdom, og dette kommer frem allerede i første diktet «Og mørket spiser seg inn mot huset / gjennom hekken (…) Lysene når ikke ut / der mørket står i fullt flor». Videre følger vi dikter jegets tanker om selvmord, angst og institusjonsopphold. Det siste beskrives best i prosastykket på side 46 «Nullstill meg. / Gi meg elektrosjokk til jeg sluker alle drømmer, til jeg sjager profetisk fra rom til rom og leter etter hendene mine». Etter dette følger en del prosastykker der et blir fremlagt som en epikrise, og det fortelles om sykepleiere og røyk og pasienter.

Når Guddal skriver om diktet og kunsten, eller referer til Nietzsche og Oidipus, blir det en fin veksling mellom de mørke diktene om opplevelsen av å være psyk og institusjonsoppholdet, men det er visse temaer som hun ikke behersker i samlingen.

Dikt som «Skulle vi ikke gå / en annen retning / for at en ny levemåte / kan bryte ut / av en politisk tvang?» og «Det var et ord: perlemor / for alt det rosa og hvite» blir lett intetsigende.

Titteldiktet på side 29 er også et av de svakere diktene i samlingen (men det gjør ikke tittelen svakere) og forsøk på å få frem det politiske i diktene mot slutten er også med på å ødelegge for ellers gode dikt. Guddal klarer å få frem en politisk samling i 2016 med Døden og andre tiggere, men forsøkene i denne debuten vitner om en umoden poet som vil for mye. 

Det er ikke dermed sagt at det er noe umodent over samlingen som helhet, for Guddal er absolutt en lyriker som man bør følge i årene fremover.

En kjærlighetshistorie

Forfatter: Atle Håland

Tittel: HAN

Sider: 95

Forlag: Flamme, 2015

I disse dager kommer det en samlet utgave av Atle Hålands to diktsamlinger: Han fra 2015 og Vannfall fra 2016. To sterke diktsamlinger som omhandler seksualitets- og rusproblematikk i en trangsynt småby på sørlandet, med et tydelig og uttalt selvbiografisk materiale. Han var Atle Hålands debut.

Omslag av Yokoland

Han er en diktroman som følger historien om en homofil forfatter (jeg) som forelsker seg i en skaphomofil musiker (han) som i stor grad bruker rusmidler for å kunne være komfortabel i situasjonen.

Oppbygningen i boka veksler mellom å fortelle denne historien i dikt om «jeg» og «han» og e-mailer hvor «jeg» henvender seg til et «du» og snakker om hvordan det er å skrive diktene til boken, så der kommer det inn et meta-perspektiv.

Diktene er veldig prosaiske og samlingen begynner med «røykpakka» hvor «de» sitter på trappa «jeg gikk bort til ham / bomma en (…) takka og gikk rundt hjørnet / han fulgte ikke etter» og derfra fortsetter forholdet deres å bli skildret med episodiske beskrivelser som «ingen av oss» hvor de deler en flaske Jack Daniels og han overnatter, men «dagen etter / var både han og klærne hans / revet bort». 

Det kommer tydelig frem en sårhet allerede i begynnelsen. Man merker fort at de to personene ikke er sammen uten at rus er involvert og dette er ikke nødvendigvis et sunt forhold «han kunne knulle meg i stykker / komme i øyet mitt / bruke meg som han ville», men likevel fremstår forholdet så vakkert og levende at en kan føle empati med «jeg» som bare vil ha «han» selv om det er destruktivt. «jeg gråt / da han skjelte meg ut / kasta meg over et bord / glass falt i gulvet og knuste / jeg fikk et askebeger i hofta» begynner diktet «min feil» med.

Likevel kommer det vakrere passasjer også som «den kvelden / han var trygg på meg aleine / uten noe i seg / malte han bokstavene våre / på reine vegger i underganger (…) om han ville tatovere navnet mitt / han snudde seg i senga / med ansiktet mot meg / kanskje det» fra diktet «gode ord».

Mange av diktene handler om rus og kriminalitet, men det fortelles om på veldig hverdagslig vis, og det blir vakrest når rus og kriminalitet også skaper en følelse av kjærligheten mellom de to personene, som i «gode ord», «sykkeltur», «bakgårdskatter» og «løslatt». Dessverre (eller kanskje heldigvis?) opphører forholdet mot slutten «meg og ham / uten ham / og bare i meg».

Atle Håland får også inn en del litterære referanser, som «Alice i Eventyrland», som handler om rus og å finne seg selv (et gjennomgående tema i samlingen) og «hellig hellig hellig hellig» som er en referanse til «Footnote to Howl» av Allen Ginsberg, en poet som også skrev selvbiografisk poesi om homofili, rus og sex. Samtidig som flere av diktene er krydret med mindre tydelig popkulturreferanser.

Begge Atle Hålands diktsamlinger er gode og gjennomførte samlinger, og det er bare å benytte seg av tilbudet om en samlet utgave. Atle Håland er en poet det er verdt å følge med på i tiden som kommer.